I denne episoden møter jeg Gunhild Nymoen og Ingrid Torjesen fra NRK Lyddrama. De forteller om overgangen fra Radioteateret, deler konkrete råd om dialog, forteller, karakterer og lyd, og forklarer hvordan du som forfatter kan sende inn en idé til NRK. En inspirerende samtale for deg som vil skrive og lytte til gode historier.
Lenker til det vi snakker om, finner du etter transkripsjonen
NB! Intervjuet er transkribert av Autotekst og renskrevet av ChatGPT – Feil kan forekomme
Intervjuet
Fra Radioteateret til lyddrama
Siw: Hjertelig velkommen til Ingrid Torjesen og Gunhild Nymoen, tusen takk for at dere kunne komme til å Skrivepodden! Og dere er jo her i dag for å snakke om lyddrama, og jeg ville jo si at dere er jo noen av Norges største eksperter på akkurat det, så det gleder jeg meg til. Og dere kan få lov til å fortelle litt om dere selv også, sånn at lytterne blir kjent med dere, men dere jobber i hvert fall i NRK.
Og Gunhild, du har jobba i mange år og lagd både hørespill og radioteater. Ingrid har da kommet inn i den nye lyddramatiden, så vi gleder oss veldig til å høre om det. Kan ikke dere fortelle litt mer om hvor dere jobber i radioen?
For det er ikke så godt å vite hvordan den er organisert nå, da. Og hvor er det dere jobber, og hva gjør dere der?
Gunhild: Altså, vi i Lyddrama, vi er jo organisert i et stort innholdsområde som heter Underholdning og fiksjon, og det er jo et område som er ca. 120 ansatte. Og så har vi en mindre redaksjon som er en del av dramaavdelingen, de som lager TV-drama.
Der er også lyddrama inne, med Marianne Boland som sjef for det. Og min tittel, da, kan man vel si, er jo å være leder for lyddrama. Så oppgaven min er jo på en måte å finne og utvikle og sørge for at NRK produserer lyddrama.
Selvfølgelig da sammen med gode medarbeidere, hvor Ingrid er en av de, som produsent. Ja, så formelt så har jeg et sånn delegert redaktøransvar for det vi utvikler og det vi lager i Lyddrama. Jeg ble jo sjef for Radioteatret i 2015, og i 2021 så ble jo Radioteatret formelt som merkevare lagt ned, og NRK Lyddrama oppsto, og det var jo også da hvor Ingrid begynte i NRK med lyddrama. Du kan jo, vet ikke jeg, Ingrid, det kan jo du se mer om.
Ingrid: Ja, da hadde jo jeg og Gunhild fått litt kjennskap til hverandre fra før. Fordi Radioteateret i 2017 hadde for første gang utlyst eksterne produksjoner. Hvor de også da søkte noe radikalt annerledes, husker jeg var, liksom i behovsmeldinga.
Så det var mitt første møte med lyddrama. Det var at jeg ble produsent på den første eksternproduserte produksjonen til Radioteatret. Så det var en produksjon som het Natt til lørdag i 2018, da.
Det var mitt første møte med Gunhild. Og så ble det enda en ekstern produksjon i 2019 som heter Turister. Så da jeg begynte i NRK Lyddrama i 2021, så hadde jo vi på en måte jobba, ikke sammen, men hatt et samarbeid hvor du var da …
Teatersjef i Radioteatret. Så det var vel min inngang til … til NRK Lyddrama.
Siw: Men hvordan kom du inn, Ingrid? Da jobber du i et produksjonsselskap som samarbeider med NRK, eller jeg må bare skjønne?
Forskjellen på radioteater og lyddrama
Ingrid: Ja, da jobber jeg i Rubicon. Rubicon hadde en liten podkastavdeling, så jeg kom egentlig rett fra skolen, fra Westerdals, hvor jeg gikk tekstforfatterlinja. Og så ble dette min første jobb etter skolen, produsent for den første eksternproduksjonen til Radioteatret.
Så det var en bratt læringskurve, og veldig spennende nybrottsarbeid. For jeg visste ikke hva jeg drev med, og det gjorde ingen andre på produksjonen heller. Og vi var for så vidt bare et par stykker.
Så Radioteatret og Gunhild, og de som jobber der, var også veldig bevisst ikke inni vår produksjon. Fordi de ville at vi skulle finne ut av det på egen hånd på et vis. Nettopp for å skape dette her som hørtes helt annerledes ut.
Og det gjorde det jo. På godt og vondt.
Siw: Ja, for jeg syns det er litt interessant. Hva er forskjellen egentlig på radioteater og lyddrama? Altså sånn, hva skjedde i den overgangen, Gunhild?
Kan du si noe veldig sånn kort om forskjellen, for oss som har hørt radioteater for en del år siden, eller hørespill?
Gunhild: Altså det er jo, jeg tenker … Kjært barn har mange navn, som man kan si. Både hørespill og radioteater og lyddrama og lydfortellinger og … Ja, det er mange måter å si det på, men jeg tror for meg så … Det ligger nok noe i selve ordet med teater på radio, og så har vi drama på lyd, som er rett på podkast. Og så kan du si ja, men hva er egentlig forskjellen allikevel, men jeg tror det handler litt om hvordan det høres ut, som går på hvordan vi produserer det. Jeg tror man kan høre det på dialogen og måten skuespillerne snakker på.
Og så tror jeg man kan høre det på selve lydleggingen som handler om hvordan vi tar opp, og dette kan sikkert Ingrid også selvfølgelig si mye mer om, men at vi for eksempel er, kan være på location, og vi kan bygge en hybel i studio så vi får mer bevegelse og kropp, da, på skuespillerne. Og det handler om hvilken type musikk vi bruker, om vi bruker populærmusikk eller om vi har spesialkomponert musikk som Radioteateret alltid hadde. Så jeg tror det sier noe om kanskje hvordan det høres ut, som er den … ja, som er mest konkret det jeg kan si om forskjellen på Radioteatret og lyddrama.
Og så var det jo en prosess der hvor vi i Radioteatret mistet lyttere vi sendte på radio, og så er jo det også en lang prosess, og hvorfor ble det som det ble, det er det jo mange forklaringer på. Men vi opplevde i hvert fall at vi, de som var veldig glad i Radioteatret, de hørte ikke så mye på det nye vi lagde. De hørte på gullet som er i arkivet, og som ligger der for enhver å lytte på, og så fikk vi det ikke med oss, på en måte, på det nye vi lagde.
Samtidig så begynte jo folket å lytte masse på podkast. Det var jo lydens andre gullalder, hvor radio var den første, så kom podkasten, men vi var ikke med der, så vi trengte å gjøre noen grep, da. Så det er jo på en måte noe av forklaringen og årsaken til at Radioteatret ble lyddrama, og også noe av forskjellen.
Siw: Betyr det da at lyddramaet ikke blir sendt live da, men blir sendt i opptak på radio lenger, at man bare går inn i appen og plukker ut, eller hvordan er det?
Fortelleren og de kreative grepene
Gunhild: Ja, da går man bare inn i NRK Radio-appen, så det sendes bare på podkast, og jeg tror det er helt riktig, fordi det er såpass konsentrert lytting, da, selv om vi jobber jo mye med at man skal kunne, holdt på å si, henge opp klesvasken samtidig, men det er en … jeg tror det som en radio i bakgrunnen, så tror jeg det ble vanskelig å følge med, kanskje. Og at det er en veldig sånn én-til-én-opplevelse, vi hører jo for det meste med propper, og alene, som gjør det til en mye mer intim lytteropplevelse, da, som vi også tenker på når vi lager lyddrama, hva slags modus lytteren er i.
Siw: Har dere fortellere, eller er det … altså, eksperimenterer dere med måten dere gjør det på? Er det én måte, eller er det flere?
Å skrive for lyd
Ingrid: Ja, jeg kan si noe om at da vi skulle gå over fra … altså, da jeg skulle i gang, og meg og Gunhild, Skulle på en måte begynne litt med blanke ark i lyddrama, så var jo det vi følte at vi trengte å gjøre var å liksom skrelle bort en del av det som hadde vært. Og da, i starten der, fra i 2021, så hadde vi et dogme om at vi ikke skulle ha forteller. Fordi vi kanskje liksom …
Lurte på om det kunne være noe av det som opplevdes som … Ja, veldig typisk Radioteatret. Så det var også en del av det å begynne litt på nytt og prøve å lage noe annerledes. Og ta bort fortelleren.
Vi lagde en del produksjoner med … alt var dramatisert. Alt er i scene.
Alt er dialog. Så fins det jo andre måter å ha en forteller på som ikke er en allvitende forteller som kommer og sier hva som skjer i scenen, på en måte. Som f.eks.
et avhørsrom eller … Ja, en eller annen intervjusetting som også er da iscenesatt, men som selvfølgelig kan være en slags forteller. Men etter noen år hvor vi hadde produksjoner uten å ha forteller, så har vi jo gått litt tilbake til at vi gjerne kan bruke forteller, fordi det er veldig takknemlig måte å jobbe på.
Det er jo det der å skulle fortelle hele tida hvem og hva og hvor vi er henne. Når det er ren dramatisering. Det er en jobb, det også, som krever en del av lytterne.
Så den fortelleren er jo veldig hjelpsom til å leie lytteren gjennom fortellinga. Så vi har ikke hatt en sånn klassisk, eller hva du skal kalle det, forteller i de siste produksjonene våre. Vi har funnet måter å ha en forteller allikevel, bare med litt mer kreative grep, som for eksempel avhørsrommet, da.
Siw: Vennen, den produksjonen deres … Det må jeg si, det var en opplevelse. Jeg hadde ståpels i nakken når den slutta.
Altså, det var … Det er noe av det sterkeste jeg har opplevd, faktisk, så jeg vil anbefale lytterne å gå og høre på den. Den ligger på …
Hva heter det, Mørke fortellinger, er det det det heter? Det er en slags serie, men det er Vennen som liksom …
Gunhild: Robert Næss, som har både manus og regi. Og det er jo en del av en antologiserie som vi lagde i starten der, i forbindelse med Påske og påskekrim. Den er jo på location, fordi det tror jeg også var en del av det som vi ville eksperimentere med.
Var ‘Vi må ut av studio’. Eller jeg var kanskje sånn, da. Så la oss sjekke hvordan høres det ut da, fordi vi lette etter en slags …
Ja, en annen type lyd, da, så da tenkte vi da må vi i hvert fall ut i … ut av det som var det tradisjonelle hørespillstudioet. Men for eksempel nødsamtaler, der er vi jo tilbake igjen i studio, selv om vi har bygd en AMK-sentral i kontrollrommet og vi leker oss og bruker … boltrer oss i det store, fine studioet med plass, da, med alle de casene som ringer inn. Jeg tror det er veldig viktig for oss at vi hele tiden tenker er det en annen måte å gjøre det på?
Som ikke handler om at vi skal kaste alt vi har lært og alt som sitter i historien, da. Jeg tenker at en sjanger bør fornye seg på et eller annet vis. Og for meg er det veldig sånn noe å ha med seg det i bakhodet.
Å bare spørre spørsmålet, men er det en annen måte vi kan løse det på? Som kanskje kan være bedre, eller som kan høres ut … sånn at vi får det uttrykket som vi er ute etter, da.
Siw: Og da, som forfatter, så lurer jo jeg veldig på hva man gjør annerledes for manussiden, og hva er selve lydproduksjonen, da, for det … jeg tenker jo på Radioteatret som litt sånn Ja, han sa han var … sjuk. Litt sånn derre … klassisk. Mens lyddrama er … jeg føler at det er en mer naturlig måte å snakke på, da, men er det … ligger det på manussiden, eller ligger det i selve lydproduksjonen?
Gunhild: mm. Det er nok, vil jeg si, begge deler. Men det ligger mye i lydproduksjonen.
Helt klart. Og i hvordan skuespillerne tolker, og hvordan de sier og snakker dialogen. Ellers så har vi jo noen sånne, hva skal vi kalle det Ingrid, er det forfatterkurs?
Som handler mer om hvordan vi skriver for lyd, da. Mange av de tingene gjaldt jo også for Radioteatret, men vi har, og Ingrid spesielt, du har jo på en måte utviklet en slags En metode når du underviser på Westerdals eller i forhold til det å skrive for lyd?
Ingrid: Ja, altså, men jeg tenkte også på det med hvordan vi tar opp forskjellig … Altså, jeg tror jo den der forskjellen på … Altså, det å få den naturlige dialogen, at det er liksom hovedfokus.
Altså, det er liksom alfa og omega for det jeg føler vi kaller for lyddrama nå. Og at det nettopp er … Altså, det kan sammenlignes med forskjellen på teater og en TV-serie, på et vis.
Og at … Bare sånn som du beskrev dialogen, Siw. At du forbandt Radioteatret med litt sånn, ja, stor, litt teatral dialog. Fordi det skulle på en måte nå gjennom radioapparatet. Mens nå har vi den mer intime lyttesituasjonen som gjør at vi leter hele tida etter noe … noe som ikke oppleves like stort, men som gir en veldig autentisitet, og som oppleves ekte. Det er også basert på undersøkelser at vi fant ut at podkastlytterne, de nye lytterne som vi trenger å treffe … Det var jo også bare en del av det derre med hvordan høres det ekte ut, da.
Og derfor også fokus på skuespillernes fleksibilitet, det å kunne bevege seg, spille ut scenen. Derfor så har vi også mygg i panna på skuespillerne, for at de skal kunne få den mobiliteten de trenger for å høres ekte ut i dialogen. Men vi har mange forskjellige metoder vi jobber på, det er også noe som er gøy at vi …
I lyddrama så er det jo bare jeg og Gunhild som er på en måte faste. Og så får vi ofte nye lyddesignere for hver produksjon, som har sin egen metode å løse ting på. Eller altså, de må finne ut av det egentlig på sin egen måte.
Så derfor så låser vi oss ikke fast til noen metode nå, men får liksom nye innspill og nye liksom … Måter å jobbe på hele tida, det tror jeg også er litt rett det Gunhild sa i stad, at vi trenger på en måte fornyelse hele tida. Ja, men det var en liten digresjon.
Siw: Og det var en viktig, jeg syns det var en kjempeviktig digresjon, så tusen takk for at du tok deg tid til å si det, for det … Ja, men det er noe, ikke sant, som forfatter så trenger man å både forstå mediet og … Så jeg syns det var veldig, veldig bra at du sa det, da.
Ingrid: I hvert fall før man sier noe om hvordan skrive for lyd, for det handler veldig mye om opptaket og skuespillerne og dialogen. Men vi har selvfølgelig noen tips til forfattere som skal skrive for lyd, så det kan jeg absolutt si litt om. Det handler også litt om hva slags type historier vi ser etter, men …Og det kan Gunhild si litt mer om etterpå. Altså hva det er vi på en måte melder ut som behov, for det handler litt om strategien vår, som også er i endring, støtter stadig. Men akkurat når det gjelder liksom …Noen enkle tips til lydmanus? F.eks. det med å ha en tydelig hovedkarakter som bærer fortellinga.
Hovedkarakteren og de andre personene
Teknisk så vil det si studioet at det er denne karakteren vi er nærmest, altså det er denne karakteren vi er sammen med og opplever. Verden, fra deres perspektiv. Det er et grep for å både liksom hekte oss, altså koble oss på emosjonelt.
Det er også for at det skal være enklere å følge historien. Fordi du har dette perspektivet, og du driver og liksom flytter deg unødvendig mye. Men du liksom sitter på en måte på skuldra til den hovedkarakteren som tar deg gjennom historien, da.
Og så kan det være nyttig å … Ha et litt avgrensa univers, altså både når det gjelder tid og rom. Så kan det være hjelpsomt å ikke ha altfor stort tidsperspektiv på historien.
Og også altså antall lokasjoner eller steder vi forholder oss til, nettopp fordi vi trenger å liksom … Etablering konstant, i og med at vi ikke har bilde, så må vi liksom på hver scene etablere hvem var hvor. Også for at lytterne skal ikke trenge å bruke unødvendig mye energi på å hele tida måtte orientere seg på nytt.
Så det er vi liksom veldig opptatt av, hvordan vi … Enklest mulig kan liksom leie lytteren gjennom historien. Og da er jo den Vennen som du nevnte i stad, Siw, er jo et eksempel på et veldig sånn avgrensa univers.
Da er det en historie som går over to-tre dager, og vi er på kanskje Fire ulike lokasjoner, og vi er hele tida på en måte med på reisen, da. Så det er et godt eksempel på liksom et avgrensa univers. Og så er det det med å ha få karakterer, og at hver karakter må jo introduseres.
Gjerne med navn, fordi navn på en måte blir det samme som et ansikt på film. Så trenger vi liksom et navn for å koble til hver karakter i et lyddrama. Og så trenger vi også tilstedeværelse fra karakterene.
Egentlig hele tida. Man må finne liksom naturlige måter de kan være til stede på. For det i et lyddrama, hvis det er en karakter i rommet som ikke har En replikk på over ett eller to minutter, så er jo ikke karakteren der.
Og når den plutselig sier noe, så dukker den litt opp ut av det blå. Og så trenger vi også å tenke på, eller forfatter, tenke på måter å variere, skille karakterene fra hverandre. Få den variasjonen i mangfold, identitet.
Altså kjønn, alder, sosiolekt, altså dialekt. Det er også veldig fint, hvis forfatteren har gjort seg noen smarte grep i hvordan skille karakterene fra hverandre.
Naturlig dialog og lydproduksjon
Siw: Skal man da skrive det på den dialekten man vil at den skal fremføres på?
Ingrid: Nei, altså et lyddramamanus ser helt likt ut som et TV-manus, men det er veldig fint hvis forfatteren har gjort seg tanker om lyd underveis, gjort seg tanker om … Når det gjelder etablering av scener, hvis scenen er på et kjøkken, så er det fint om forfatteren skriver inn i sceneanvisninger at man hører kaffetrakteren i bakgrunnen. Noe som etablerer rommet.
Men det er også noe vi kan … I bearbeidinga av manuset. For det gjør vi jo alltid uansett.
Vi har et manus som også lyddesigneren er med og på en måte gir sine tekniske innspill på. Og da får vi også inn mye av disse tingene. Men selvfølgelig, veldig gøy hvis en forfatter har gjort seg tanker rundt det.
Men det er jo også en stor del av castinga, da, hvordan på en måte skape den variasjonen. Hvis du har fire menn i 40-årene med østlandsdialekt i samme rom, så vil du nødvendigvis ikke klare å skille dem i det hele tatt. Men det er noe vi jobber med i alle faser av produksjonen, så er det på en måte det å skille karakterene fra hverandre som er overraskende viktig.
Gunhild: Jeg hadde bare lyst til å tenke litt på dette med forteller, som du også snakket om litt tidligere Ingrid. Og hvor jeg kjenner igjen veldig den tanken som jeg også hadde da jeg begynte i Ravteatret. Det å ha forteller, det er feigt, på en måte.
Da klarer du ikke å skrive gode nok dialoger, hvis du liksom må ha en forteller til å drive og forklare hele tiden. Og så er det jo ut ifra sånn som dette med denne kreative fortelleren, da. Og at vi også, i starten, Ingrid, vi ville ha den gode dialogen, og vi ville ikke ha denne fortelleren med.
Litt samme tankegang, kanskje, som jeg hadde, på et vis, da jeg begynte i Radioteatret. Men så tenker jeg nå, i hvert fall de siste månedene, så tror jeg har tenkt … Men det med forteller er jo ikke så dumt. Og én ting er den kreative fortelleren, som vi kaller det, med avhørsrommet eller psykologen eller telefonsamtalene, sånne ting, men vi ser jo også at vi får inn en del prosjekter som hovedkarakteren skal lage podkast, som en slags begrunnelse for å kunne være en forteller uten å være en allvitende forteller.
Men at det er en av … at det er en hovedkarakter som på en måte har en podkast sånn at vedkommende kan fortelle det til lytteren. Da pleier vi å si, men vet du hva, det behøver vi ikke, jeg kan egentlig faktisk bare si det rett ut i luften. Som en forteller.
Vi kan krype inn i hodet. Det kan også fungere å ha en type voice som er tankene til en hovedkarakter. Jeg tror jeg har kommet fram til at jeg synes ikke det egentlig høres så dumt ut lenger.
Det blir som hvis man på et tv-drama skulle forklart hvorfor vi ser tv-drama, ved å på en måte vise at her tar vi opp en tv-serie, sånn at vi skal forstå at det er en tv-serie, ikke sant? Så jeg tenker hva med fordel, da kan bare kaste den derre podkastgrepet, og egentlig bare teste ut hva skjer hvis hovedkarakter snakker direkte til oss som lyttere, da. Jeg ville bare si noe om det, som en del av det å skrive for lyd, at eh, ikke sant, vi har jo krim i påsken, og da hender det at det er litt action.
For det er også sånt som ikke fungerer så veldig godt hvis du skal snakke samtidig som du har en slåsskamp, for at vi skal forstå hvordan slåsskampen er. Så istedenfor å si ok, hvis du skal ha actionscener, så må du enten ha en forteller som sier hva som faktisk skjer, eller så må du droppe den actionscenen.
Siw: For dere snakka jo om det at man har liksom hodetelefoner eller ørepropper, da. I motsetning til dette radioapparatet hvor det er en avstand. At kanskje ikke man skal skrike så masse.
Snakker dere om det, eller er dere borte i det at dere må … Gjøre om på manus, eller at … Jeg tenker på det med slåssing og bråk.
Én ting av gangen
Ingrid: Sånn lydmessig. Sånn som den nødsamtaleproduksjonen som du nevnte i stad. Det er jo ganske mye dramatikk.
Høye lyder. Skriking. Vi tåler det, altså.
Men der er jo alt forklart, fordi det er … Det er nettopp det som er så takknemlig med det formatet, at selv om det skjer ekstremt dramatiske ting på liv og død i de scenene, så må alt hele tida fortelles til vår hovedkarakter som sitter og tar imot anrop til 113.
Gunhild: Jeg tror det handler også om at vi snakker om dette med å fortelle én ting av gangen. Fordi vi bare lytter, så skal vi på en måte, vi skal jo få med oss hvem er det som snakker, hvor er de hen og hva er det de skal. Vi skal ha med oss hvem hva hvor, i starten av hver eneste scene, egentlig.
Men hvis vi da på en måte har for mange hvem og for mange hvor og hva de skal, så det handler litt om liksom en … Simplisering, kanskje, av historien, eller for at vi … eller i hvert fall at man forteller en ting av gangen, sånn at vi klarer å få med oss handlingen, fordi vi konsentrerer oss så veldig for å forstå, og der må vi gjøre det litt enklere for lytteren, sånn at vi faktisk får med oss historien, som jo er det aller, aller viktigste, da, for det handler også om lydleggingen. Det handler om hvor mange skritt og hvor mye tøy og hvor mye musikk, hvor mye bakgrunnsmusikk må vi ha, hvor mye kan vi passe på, altså pauser er jo et veldig sterkt virkemiddel også i alt fra hørespill til lyddrama til radioteater, men det er også det at vi dynamisk får puste og slappe av litt, vi snakker mye om det i Nødsamtaler fordi det er såpass intense situasjoner.
At vi behøver noen mellomspill der, men vi behøver kanskje ikke spenningsdronemusikk samtidig som noen står og skal hoppe fra en bru. Ikke sant. Så vi trenger på en måte å nyansere i produksjonen så det ikke blir slitsomt, da.
Fordi du orker ikke å ta det inn i øreproppene.
Siw: Er det sånn at forfattere kommer til dere med ideer, eller går dere ut og henter forfattere, eller begge deler, hvordan er det dere gjør det? Det er sikkert mange som lurer på.
Gunhild: Det er jo begge deler. Vi har vært litt rundt på forlag og snakket, og det er jo for å spre det glade budskapet om at det går an å skrive for lyddrama lyddramaet. Og noen ganger har vi bestilt av enkelte forfattere og sagt.
Sånn og sånn, kom og vil du skrive dette, og plasserte i et skriverom, for eksempel. Eller så hender det at vi har det vi kaller for behovsmeldinger. Sist vi hadde det, så gjaldt det jo en påskekrim hvor vi så etter plottdrevet påskekrim, som skulle bli da for 2027, så det er jo i utvikling nå.
Jeg vet ikke om jeg skal si noe mer om sånn helt konkret. Hva gjør man når man har en lyddramaidé?
Slik kan du sende inn en idé til NRK
Siw: Det er supert for oss, hvis ikke Ingrid skal si noe mer om metode før vi … Hadde du noe mer du ville ha … Jeg synes dere har dekka ganske mye, da, med mange bra tips.
Ingrid: Ja. Altså sånn, alfa omega ei, og bare hvis du er en forfatter som er glad i å skrive dialog, så er jo du en lyddramaforfatter.
Siw: For det er det som er på ørene. Jeg elsker dialog, hater beskrivelser, men jeg må jo bli flink til beskrivelser da, hvis jeg skal skrive for lyd.
Ingrid: Ja, men det er bare det der som også er en veldig gøy utfordring, er jo det hvordan hele tida forklarer. Dette her, hvem var hvor, og hva er det som skjer? Med dialog som oppleves naturlig, og hvordan skape naturlig eksposisjon.
Det er en kjempeutfordring, men det er veldig, veldig gøy. Og da, hvis hun er glad i å skrive dialog, så har du det beste utgangspunktet.
Siw: Jeg bare tenkte på at du brukte et ord som jeg kjenner fra teaterverdenen, da, eksposisjon er kanskje også film, det vet jeg ikke, men bare si kort hva det er for noe.
Gunhild: Altså man har jo i tv-drama og hos oss så kaller man det jo den vanskelige førsteepisoden, for eksempel, fordi det ofte er i førsteepisoden det meste skal eksponeres, da, for vi skal jo inn i, vi skal fange lytteren fort, og vi skal inn i hva er det for slags type historie vi forteller. Jeg tror en som jobber her i tv-dramaet, Jan Strande Ødegårdsgudstuen, han har en sånn … Jan Strande Ødegårdsstuen, heter han. Han har en workshop som er den vanskelige første episoden.
Og ofte når vi leser, så kan jeg tenke, men skal vi ikke bare begynne på episode tre, da? For de vil jo bare inn i handlingen, så man skal jo også stole på det. Og så tenker jeg i forlengelsen av det du sier Ingrid, fordi man når vi kommer med alle våre skrivetips i forhold til lyd, så kan man jo også bli litt sånn oi, dette hørtes da veldig vanskelig ut.
Ja, det er det, men hvis du har en god historie og har lyst til å fortelle den for lyd, så kjør på, altså, og vi er jo her og veileder, og man går jo inn i en konkret prosess, en skriveprosess. Ikke bli engstelig av tipsene, vil jeg bare si.
Siw: Det er veldig bra, for det … Ja, for da lurer jeg jo litt på, hvis man har en idé, hva gjør man? Altså, hvor ferdig må ideen være? Hva må man vite, liksom, før man kan begynne å snakke med NRK?
Eller bør man snakke med noen andre, hvis man vil samarbeide med NRK?
Gunhild: Det er mange veier til rom, kan jeg vel si. Altså et sted å levere ideen din, hvis du har en idé, så er jo det eksternportalen på nrk.no. Hvor man går inn og fyller inn et skjema og registrerer ideen.
Og det er en A4-sides skjema. Hvor du kort beskriver, bare på noen linjer, hva er dette for noe? Og så kan man gjerne ha med opptil fem sider.
Og en idé er jo én ting, men det er fint, for eksempel, i en krim å vite hvem er det som er morderen. Hvordan ender historien din? Det kan godt hende at du vet ikke helt hvordan den skal fortelles, eller hvordan du kommer fram til det, men det er jo fint å ha en tanke om noe som er utover bare den korte, liksom heispitchen, som vi kaller det, da.
Og den kan du levere … alle må registrere ideen sin via dette skjemaet og sende inn … jeg vil si det er noen som sender inn et helt manus også, men vi anbefaler ikke det. For det første så er det dessverre … det tar tid å lese, og vi vil jo også gjerne være med på prosessen, så sånn sett kan det være fint at man ikke nødvendigvis har kommet så langt. Men man har en tanke om hva er liksom historien vår, da, hva er historien man vil skrive, men ellers er det jo lavterskel på å sende en mail og be om en kaffe og spørre er dette noe, jeg har noen tanker her, hva tenker dere om det, hva er det dere ser etter, det er viktig å si.
Så sånn sett så kan man egentlig bare ta kontakt, og hvis det er en idé vi tenker vi skal liksom, ja her er det noe, registrer ideen din. Og så er det jo en bestemt prosess, jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om det Siw, men jeg kan si at når vi får inn en idé da. Så får jo alle et møte, med mindre vi kjenner de veldig godt og vet, ja, de kan jo skrive, men egentlig stort sett så får alle et førstemøte, som er et overleveringsmøte, kaller vi det, hvor vi ikke bestemmer noe, men det er jo fint å kunne snakke med forfatter.
Vi kan stille spørsmål, kanskje er det noe i pitchen som ikke har kommet fram, som forfatter sitter og vet masse om, men som ikke vedkommende har fått frem på det lille pitcharket sitt. Det danner jo også et grunnlag for tror vi at vi skal jobbe med denne ideen. Etter et sånt type møte kan vi ta kontakt og si at vi har lyst til å jobbe med denne ideen videre, vi vil gjerne at du kommer inn i en fase 1 hos oss.
Som er en utviklingsfase, om hvor du får penger for å skrive, og vi blir enige om hva skal du levere, hva skal dette handle om, når skal du levere det. Hvor mange møter skal vi ha i mellomtiden, vi leser jo underveis og følger opp og sånn. Hvis det går bra i en fase 1, så vil jo vi ha det til fase 2, og da må vi ha dialog med mediebestillerne i NRK, som jo sitter på pengene og kan masse om publikumsstrategien og lyddramastrategien og hva som ellers foregår i NRK.
Så da får de lese det som er i fase 1, de kan gjerne få snakke med forfatterne, og så tas det en avgjørelse på hvorvidt man skal inn i en fase 3, og fase 3 er egentlig produksjonsbeslutning. Altså først fase 2 utvikling, og så fase 3 er produksjonsbeslutning. Og dette kan jo gå over et år, eller det kan gå over tre måneder, det kommer jo an på hvor fort forfatter jobber, og hvor fort vi kommer i mål, eller hvor dårlig tid vi har til neste påskekrim, eller ja, om han kan komme med produksjonsselskap, som forfatter, eller ikke.
Vi liker å jobbe en-til-en med forfattere, og vi har mest internproduksjon.
Hva ser NRK etter
Siw: Ja, for det var godt du sa, for det skremte meg litt når jeg har … jeg har kikka på skjemaet deres, for jeg skal sende inn og prøve meg på det, og da sto det vil du gjøre dette, nå husker jeg ikke helt ordlyden, jeg burde hatt det klart, men vil du gjøre dette som et samarbeid, eller vil du gjøre det? Og så tenkte jeg at å hei, jeg er bare meg, bare en forfatter, burde jeg hekte meg på et produksjonsselskap som har enda mer peiling, osv.? Altså, vil det se bedre ut, har jeg større sjanse?
Jeg bare sier det, for det er kanskje flere som sitter og føler det på den måten, da.
Gunhild: Og det er kjempefint at du alene som forfatter tar kontakt, og det skjemaet er jo … Det er også et skjema som er for TV-drama. Mens … så man fyller ut det som føles relevant, egentlig.
Og det blir registrert, og når det står at det er et lyddrama, så havner det hos meg og Ingrid. Så … og hvis vi lurer på noe rundt det skjemaet, så spør vi.
Siw: Har dere noen drømmeideer, eller noen krav eller ønsker? Nå kan dere komme med … nå sitter forfatteren og hører på dere som vurderer å skrive for lyd. Har dere noe … flere tips, eller noen ønsker, innstendige ønsker, da?
Gunhild: Jeg kan si noe om hva vi ser etter, da. En del der er jo alltid det fantastiske wildcardet, som vi ikke vet hva er for noe, men som er den fantastiske, gode historien, bare, som liksom, oi, gud, dette må vi jo gjøre, det er det alltid åpent for, og så har vi jo en strategi som heter, ja, vi ser jo alltid etter påskekrim. De siste årene har vi gjort humorkrim, nå ser vi etter krimkrim, plottdrevet krim.
Vi ser jo også etter prosjekter som enten er basert på noe kjent fra før av, enten det er en kjent virkelighet eller det er noen sanne hendelser, ektepersoner. Bare for å forklare det litt, så er Nødsamtaler egentlig et godt eksempel, fordi det er en såkalt Det er liksom i en sjanger sykehusserie, nærmest, og da snakker vi jo Liss, og vi snakker … ja, 113 var vel en dokumentar hvor man fulgte ambulansesjåfører, altså den type sykehusaktig serie, det er noe folk kjenner til, så håpet med Nødsamtaler var. Ok, her kommer det en 113-serie, det vet vi hvor er, det liker vi.
La oss klikke oss inn på det. Og så er det oi, er dette lyddrama? Oi, så gøy, da vil vi høre mer lyddrama.
Så det er egentlig målet bak strategien, at vi ønsker jo å fange … fange nye publikummere. Hvis du først har begynt å høre, så tror jeg man vil fortsette. Så det er også en litt sånn overordna i forhold til hva vi ser etter, da.
Og så er det serier, gjerne flere sesonger, og det er jo på podkast.
Ingrid: Er det noe annet der, Ingrid, som vi … Nei, jeg syns du dekker det greit. Det handler jo om at akkurat nå. Ja, det wildcardet hadde vært helt fantastisk å få inn, men ellers så er vi ganske avhengige av å være brede og kommersielle i denne etableringsfasen, fordi det tar lang tid å etablere noe nytt som det føles som et lyddrama er, og at nå er vi veldig glade for at barn og tenåringer fokuserer på lydfortellinger og lyddrama, fordi da utdanner du den neste generasjonen til å Vite hva det er, og være glad i det.
Mens vi kanskje kan si at vi nesten har mista en generasjon imellom der, da. Fra de som er i 20-årene nå. Hvis de har et forhold til lyddrama, så er det kanskje noe foreldrene ga de gjennom Radioteateret, og så har de et nostalgisk forhold til det.
Men ellers så er det veldig lite kjennskap til lyddrama som kommer igjen i akkurat den målgruppa. Og det er derfor vi er avhengige akkurat nå av å være rimelig kommersielle, da. Og derfor også se etter historier basert på kjente merkevarer, etablerte IP-er.
Noe som liksom lokker publikum inn med noe som de allerede har kjennskap til, når de ikke kjenner lyddrama. Men så håper vi jo at Lydrammen skal være så populært og mainstream etter hvert at vi bare kan lage originale, smale, unike historier. Det skal vi jo også gjøre.
Gunhild: Vi produserer jo ikke så mye, vi begynte med påskekrim og hadde da én produksjon i året, og så fordoblet vi produksjonen med Nødsamtaler, vi er jo i gang med to nye sesonger der, så der kommer det jo to. To sesonger neste år, som er veldig kult, i tillegg til en påskekrim, så da har vi plutselig tre produksjoner. Vi snuser på sommeren, vi vet jo at lyttevanene er at folk lytter mer i ferier.
Det er jo en sånn drøm. Det er et nåløye, men det er jo en drøm at vi på en måte kan utvide og ha plass til flere typer fortellinger. Og det betyr jo at dere må skrive, dere som nå lytter og ser på dette, fordi … Vi vil jo gjerne ha ting som er direkte skrevet for oss, og så kan det hende at vi også vil snuse på dramatiserende bøker, hva vet jeg, men det er viktig.
Uten forfatterne så dør vi, rett og slett, så det er viktig.
Lyttetips fra Ingrid og Gunhild
Siw: Jeg syns vi har fått veldig mange bra tips av dere, kjempemange bra tips. Er det noe dere ikke har fått sagt som dere har lyst til at folk skal høre?
Gunhild: Ingrid, du har sagt ting som jeg på en måte tenkte det var viktig å si. Og så tror jeg jeg har sagt noe òg, jeg husker aldri hva jeg har sagt egentlig. Så hvis du Ingrid, syns det hørtes ut som jeg har fått med meg det viktigste, så er det kanskje greit?
Ingrid: Jeg syns det. Du sa i stad at altså, vi har jo dette innmeldingsskjemaet, og ikke føl at det er noe prestasjon i det. Det er bare for at ideen skal registreres formelt.
Så ikke legg energien din der. Lever det sånn at vi får deg på lista vår, og du vil bli kontakta. Men så sa du også at jeg også har lavterskel på å bare sende en mail, og da sender du jo mail direkte til en av oss.
Og så vil du også bli kontakta og gjerne invitert på en kaffe, men det er den derre å sikre tilbakemelding som gjør det skjemaet litt viktig, fordi mailen vår, som alle mailer i alle … Store organisasjoner kan jo fort fylles opp av andre ting, så … Ja.
Siw: Og så er det sånn at vi som står utenfor NRK, vi har ikke tilgang til e-postene deres.
Gunhild: Men det som er enkelt med alle NRK-ansatte, det er at det er navnet. Altså for min del da Gunhild.Nymoen, og så er det @nrk.no. Så det er navnet med et punktum imellom, og at nrk.no.
Og Ingrid Torjesen.
Siw: Så da, så da … Jeg håper ikke dere blir nedrent av e-poster, men jeg håper dere får noen e-poster fra forfattere som … Ja, som vil skrive lyddrama! Og jeg har lyst til å oppfordre lytterne mine til å lytte, og det som jeg syns er så fantastisk med NRK, da. Som jeg, som vil skrive for barn, er det å tenke at man må ikke ha foreldre som betaler for en strømmeplattform, da.
Altså, det er tilgjengelig for alle barn og unge, og voksne egentlig, og det liker jeg veldig godt. Og så håper jeg altså at skolene vil bruke det mer i undervisningen, så det har jeg lyst til å tipse flere lærere om, jeg kjenner mye lærere. Men dere har tatt med mange gode tips for det å skrive om lyd, så det syns jeg var superbra, og særlig det at dere senker lista for det å sende inn en idé, så man ikke må …
Jeg har holdt på i flere måneder å tenke hva skal jeg gjøre, hvor mye synopsis skal jeg skrive, og logline og tagline og pitch og altså skjønner du, så det er greit å vite at det er en lav terskel, og da skjønner jeg det sånn at hvis dere ikke får nok informasjon, så spør dere bare om mer, det er ikke noe farlig å … Ja, ikke sende noe som ikke er perfekt, da.
Gunhild: Og vi fullfinansierer jo lyddramaene, altså hvis det blir en produksjon, det kan jeg også si, altså det er ikke sånn på TV-drama hvor man henter inn, det er jo vi som betaler.
Siw: Det høres jo kjempebra ut, og så får man penger mens man skriver, hvis man jobber med dere, sånn som jeg skjønte det, så det er jo også en uvanlig god deal for forfattere, da. Så da må man ha en god idé, men det er bare å prøve, altså. Det er bare å prøve.
Ja, velkommen til det.
Ingrid: Ja, bra! Vi skal jo ha ting i utvikling som … Det er jo ikke sånn at alt skal produseres, men vi skal jo ha ting i utvikling.
Så ja. Det er ikke sånn … Ja, at terskel, altså nei, bare ha veldig lav terskel, vær så snill.
Siw: Det er bra, det er kjempehyggelig, det er veldig, jeg tenker at dette er nytt for veldig mange, så det er supert at dere fikk sagt det. Men helt til slutt, hvis dere skal anbefale et lyddrama hver dere, for eksempel, hva er ditt beste lyttetips, Ingrid? Hva ville du anbefalt noen å lytte til?
Ingrid: Jeg vil selvfølgelig anbefale å lytte til NRK Lyddramas produksjoner. Vi ser jo mye til Sverige, f.eks. Sveriges radiodrama.
Der hadde de også den prosessen hvor de gikk fra radioteater til Sveriges radiodrama, som på en måte var mye av den samme omveltninga som vi da gikk igjennom. Bare at det der ble holdt i hele den store redaksjonen, de er jo da 16 faste ansatte eller noe sånt, sammenligna med oss som er to. Så de har mye produksjon.
Ganske mange lanseringer i løpet av et år, kanskje oppi sånn … I hvert fall for noen år siden var de oppe i sånn ti premiereår i året, liksom. Nå hadde vi jo saket en sånn samling med dem, nordisk audio drama …
Nordic audio drama days. Vi har hatt veldig sånn lite og litt sånn trua miljø, så vi er glad for at vi har kollegaer i de andre nordiske landene som driver med det samme som oss. I den forbindelse hørte jeg en produksjon fra Sverige som heter Otello.
En veldig kreativ og gøy og på en måte enkelt fortalt historie, med mye dramatikk. Få karakterer, avgrensa univers og alt det der. Jeg synes den produksjonen nailer liksom mye av det vi ser etter når vi skal ha en god lyddramaidé, da.
Den er på en måte skapt for lyd. Ofte så får vi jo inn manus som kanskje noen har levert til en TV-idé tidligere, og så når de har fått avslag, så sender de det til oss. Og det går helt fint, for vi kan bearbeide alle manus, eller mange manus, til lyd.
Men det er eksempel på en produksjon som er bare … Syns jeg er liksom helt skreddersydd. Det er også en del …
Altså, det er en Shakespeare-produksjon, fordi Sveriges Radio Drama har de siste årene hatt et konsept som heter Scenen, hvor de dramatiserer og … Eller adopterer, eller hva man skal si. Ny-tolker?
Ja. Ny-tolker, Shakespeare-klassikere. Så dette er da Otello.
Den syns jeg folk skal sjekke ut.
Siw: Spennende. Ja, du ga … istedenfor å reklamere for NRK, så ga du det til svenskene også! Men det er kult.
Jeg har ikke hørt Otelloet, så da gleder jeg meg til å teste ut den. Gunhild, hvor går ditt lyttetips hen?
Gunhild: Hotellet var det som falt ned i hodet mitt først da du sa noe om det. Vi har akkurat hørt det nå, fordi det er et veldig spennende prosjekt. Vi har jo lyst til å Jeg får jo sånn, åh gud, det er jo Ibsen-år, holdt jeg på å si, 2028, så man får jo sånn, kan vi ikke gjøre noe gøy der.
Men siden du nevnte Sverige, altså jeg går for NRK, altså hør på Nødsamtaler, da! Og så vil jeg nevne den Turister, Ingrid, det er min evige favoritt, altså den nummer to-produksjonen som Rubicon og Ingrid i spissen produserte for, det er også Robert Næss som har skrevet. For NRK.
Den er, ja, jeg er veldig glad i den produksjonen, da. Begge de finner man jo i NRK radio-appen, bare søk på turister. Eller på Nødsamtaler, hør det.
Ingrid: Turister er for så vidt et dårlig eksempel på hva vi ser etter, altså, fordi det er altfor mange hovedkarakterer. Ja, men det er en kreativ forteller der, så derfor går det opp. Det er det.
Gunhild: Derfor går det opp, det er et avhørsrom.
Siw: Det er jo spennende, da kan man lytte med flere, med flere, ikke flere ører, ja vi har jo to, men, for å lytte på flere måter, men bra. Så det er jo fint. Og det finner man da på, Sverige har jo også app sånn som dere, ikke sant, så man kan høre der.
Og selv om vi bor i Norge, så kan vi høre på svensk radio. Ja. Lyddrama er liksom noe nytt, og samtidig er det noe som har vært fra før.
Det jeg tar med meg fra i dag, er det at dere … Det er en … Jeg vil kalle det for en fortellerkunst, en egen kunstart, faktisk.
Og at den er i utvikling, fordi at dere som jobber med det, dere er åpne for det. Dere har liksom ikke bestemt at sånn er det. Det er sånn det skal være, men dere er hele tiden på jakt etter hvordan kan vi gjøre dette enda bedre.
Så det er superstilig og veldig, veldig givende å høre på, og som forfatter veldig godt igjen å få en forsikring om at det er bare å sende inn ideer. Fordi det er ingen som er eksperter på det her ennå heller, så da må man lære litt etter hvert. Men jeg har lyst til å takke dere for at dere har vært så greie å bruke tid på å Skrivepodden.
Her var det mye nyttig, og det er inspirerende. Så det er sikkert mange som kommer til å ta med seg videre, og så håper jeg dere får både e-poster og forslag på nettsiden deres. Takk.
Ingrid: Ja, vi kommer gjerne igjen!
Lenker til lyddrama og eksternavdelingen
Skygger: Vennen (lyddrama og mitt største grøss!)
Nødsamtaler (en av mine favoritt-serier – lyddrama)
https://radio.nrk.no/podkast/noedsamtaler
Othello (lyddrama på Sveriges radio anbefalt av Ingrid og Gunhild) https://www.sverigesradio.se/avsnitt/othello-del-1
Turister (lyddrama anbefalt av Gunhild med noen innvendinger fra Ingrid)
: https://radio.nrk.no/podkast/turister
Lenke til NRK lyddrama: https://radio.nrk.no/kategori/hoerespill
Eksternavdeling: Her kan du sende programforslag og pitcher til NRK https://info.nrk.no/ekstern/forslag/