Kort episodebeskrivelse
Hva skal til for å skrive en lydfortelling som fenger både lyttere og forlag? Kjersti Nenseter, utviklingsredaktør i Aschehoug, forteller hva hun ser etter i ideer og manus, og deler konkrete råd om språk, karakterer, lyddesign og pitching.
Innholdet er transkribert ved hjelp av Autotekst og ChatGPT, feil kan forekomme.
Velkommen, Kjersti!
Siw: Hjertelig velkommen til Skrivepodden, Kjersti Nenseter, som jobber i Aschehoug som utviklingsredaktør. Er det riktig?
Kjersti: Ja, det er tittelen.
Siw: Takk for at du ville komme hit og snakke med meg om skriving av lydoriginaler. Først er det fint om vi blir litt bedre kjent med deg og hva du gjør som utviklingsredaktør.
Kjersti: Jeg jobber i Aschehoug med å lage innhold for lyd. Det kan gjøres på utrolig mange måter. Jeg jobber inn mot de ulike redaksjonene i forlaget og ser på muligheter: Skal vi ha dette ut på lyd, og hvordan kan vi løfte det over i lydformatet? Kort fortalt er det det jeg driver med. Aller mest jobber jeg nok inn mot sakprosaredaksjonen.
Fra teater og film til lydproduksjon
Siw: Hva var det som gjorde at du hadde lyst til å jobbe med lyd?
Kjersti: Det var egentlig litt tilfeldig. Den røde tråden i historien min er formidling. Jeg begynte med teater, og på universitetet endte jeg opp med en master i filmfortelling, med teatervitenskap i bunnen.
Da jeg skulle ut og søke jobb, fikk jeg jobb et kjempefint sted som het NLB, og som nå heter Tibi, tilrettelagt bibliotek. Det ligger under Nasjonalbiblioteket og produserer blant annet lydbøker for folk som sliter med å lese trykt tekst.
Der jobbet jeg i mange år med rekruttering av innlesere, opplæring, undervisning, vurdering, produksjon og casting. Egentlig jobbet jeg med alle sider av lydbokproduksjon.
For cirka seks år siden begynte jeg i Aschehoug.
Siw: Lyd kommer jo mer og mer inn i forlagene. Har du merket stor forskjell fra da du begynte for seks år siden, og til nå?
Kjersti: Jeg synes ting endrer seg hele tiden, så det er bare å henge med.
Forskjellen på lydbok og lydoriginal
Siw: I forrige episode prøvde jeg å skille mellom lydbøker, lydoriginaler og lyddrama, som jeg skal snakke om i neste episode. Kan du si hva som er forskjellen på en lydbok og en lydoriginal?
Kjersti: Lytterne tenker nok ikke nødvendigvis så mye på disse forskjellene. Men kort oppsummert er en lydbok en parallellutgave til den trykte boka.
Vi leser inn lydboka når vi har et trykkeklart bokmanus, og publiserer den helst samtidig som den trykte boka kommer ut i butikkene. Lydboka er altså lydversjonen av den trykte boka.
I Norge har vi en boklov som gjør at lydboka blir liggende til salg og nedlasting i ett år fra publisering. Først året etter, fra samme dato, kan den komme i strømming.
Dermed er lydbøkene som finnes i strømmetjenestene, såkalt backlist, altså tidligere utgitte titler.
Lydoriginaler kan derimot komme rett ut i strømming fordi de ikke er en parallellutgave til en trykt bok.
Det kan være fordi fortellingen er skrevet bare for lyd og ikke kommer ut på noen annen måte. Eller det kan være at vi, i arbeidet med en bok, ser potensial for å lage et annet produkt på lyd av det samme materialet.
Da er det ikke lenger en parallellutgave. Det er en lydoriginal, og den kan komme rett i strømming.
Et lyddrama er også en lydoriginal. Det samme gjelder dokumentariske podkaster.
Hvis du har en bok og gjør tilpasninger, legger til noe, tar bort noe, bruker musikk og lyddesign, og bearbeider stoffet i en annen retning, blir det en original og ikke en parallellutgave.
Siw: Men det må jo være vanskelig å vite hvor grensen går. Når er det originalt nok til å være en lydoriginal?
Kjersti: Nettopp. Der skal vi ikke tulle. Vi må være godt innenfor, slik at vi ikke beveger oss i gråsoner.
Når en bok blir til en lydoriginal
Siw: Du er jo ikke jurist i Aschehoug, men jeg lurer likevel: Hvis man først lager en lydoriginal og deretter gir ut en bok som er ganske lik, blir det noen diskusjon om bokloven?
Kjersti: Det har jeg ikke vært borti. Vanligvis går det heller den andre veien, ved at man først har gitt ut en bok.
Jeg kan ta et eksempel. Magnus Helgerud er forfatter hos oss, spaltist i Aftenposten og idéhistoriker. Han ga ut en bok om Romerriket etter den bølgen der det kom frem at mange menn tenker på Romerriket minst én gang om dagen.
Det var en morsom og fin bok, og vi begynte å bearbeide innholdet for lyd.
Det handlet om inndeling og strukturering av stoffet, om språk og om å gjøre språket mer muntlig. Vi la også på lyddesign og vignett, slik at det ble et annet produkt.
Innholdet er absolutt gjenkjennelig. Essensen er den samme. Men uttrykket er bearbeidet og omformet til lyd. Vi la til noe, tok bort noe og knadde materialet.
Nå kommer jeg forresten på et eksempel som går den andre veien, slik du spurte om.
Vi laget en kjempebra podkast som heter «Sex med dr. Brochmann», med Nina Brochmann. Den burde alle høre på.
Hun gjorde et omfattende researcharbeid, og det var en stor produksjon med gjester i studio, lyddesign og mye annet.
Senere kom boka «Avkledd». Da var innholdet bearbeidet videre, og hun hadde jobbet enda mer med research. Men prosjektet begynte med podkasten.
Siw: Da har vi et eksempel på at det også kan gå fra lyd til bok. Det blir jo to forskjellige produkter.
Hvor publiseres lydoriginaler?
Siw: Har dere flere steder hvor dere publiserer lydoriginaler og lydbøker?
Kjersti: Ja. Vi er så heldige at vi som forlag har en egen strømmetjeneste. Vi eier Fabel sammen med Gyldendal, femti–femti, så vi har en plattform hvor vi kan plassere lydinnholdet vårt.
Samtidig ser vi at noe innhold kan passe bedre andre steder enn i Fabel, fordi de ulike tjenestene har forskjellige profiler.
Da går vi i dialog med andre aktører og undersøker om innholdet er interessant for dem. Vi må finne en distributør til materialet.
Vi har jobbet med mange forskjellige, blant annet Podimo, Podme, BookBeat, Nextory, Storytel og NRK.
Når vi er på idéstadiet, må vi derfor spørre oss hvor innholdet passer. Allerede da kan det være aktuelt å gå i dialog med en mulig distributør, slik at vi vet at vi har et sted å plassere det.
Hva kjennetegner en god idé for lyd?
Siw: Du jobber også med sakprosa, men hvis vi begynner med lydfortellinger: Hva tenker du er en god idé for en lydfortelling?
Kjersti: Det er et stort og vanskelig spørsmål. Kort sagt bør en god lydidé bruke lydmediet godt.
Hvis dette skal være en lydfortelling, må vi spørre oss hvordan lydmediet kan brukes til å fortelle akkurat denne historien. Hvilke gode lydgrep finnes?
Et eksempel er «Nødsamtaler» på NRK, som jeg synes er ganske snedig.
Der handler det om en AMK-sentral som mottar telefoner om akutte situasjoner der noen må rykke ut og hjelpe. Samtalene foregår nettopp over telefon, så lydmediet er sentralt i selve ideen.
Derfra kan man bygge videre: Hvordan skaper vi fortellinger om skjebner og situasjoner som krever handling?
Ideen må også være fengende. Det må være noe besnærende som fanger meg: «Det var merkelig» eller «Dette var interessant». Det kan også være et aktuelt tema som lydmediet egner seg godt til å belyse.
Egentlig finnes det ingen grenser for hva som kan være en god idé på lyd. En god idé til en fortelling kan også være god for lyd.
Men vi må ta med oss de formatspesifikke mulighetene i lydmediet og bruke dem aktivt når vi forteller akkurat denne historien.
Det særegne ved lydmediet
Siw: Klarer du å være litt mer konkret om hva som er spesielt for lyd? Kan du gi noen eksempler, slik at vi forfattere forstår hva du ser etter?
Kjersti: En ting man må huske, er at lyden fortsetter selv om jeg blir distrahert. Det er annerledes enn når jeg sitter med en bok.
Derfor er det viktig at vi har med oss lytteren hele tiden. Det handler om et intuitivt språk og om å bygge opp under fortellingen med godt lyddesign. Vi må hjelpe lytteren og holde vedkommende i hånda, slik at opplevelsen blir umiddelbar og intuitiv.
Når én person formidler en hel historie, slik som i en lydbok, er det viktig at innleseren har lest boka først og kjenner retningen i stoffet.
Det avsløres lett hvis man ikke kjenner materialet. Innleseren må kjenne karakterene som dukker opp, og kunne skille mellom dem, slik at jeg hele tiden forstår hvem som snakker.
Hvis ikke blir jeg hengende igjen.
I lydoriginaler kan man bruke forskjellige skuespillere og ulike stemmer, men det viktigste er fortsatt umiddelbarheten: at vi har med oss lytteren hele tiden.
En krok i øret
Siw: Man snakker ofte om en krok i øyet når noen skal lese. Her blir det kanskje mer en krok i øret. Allerede fra idéstadiet, og senere i manuset, må man få tak i lytteren og leie vedkommende gjennom historien.
Kjersti: Ja, man må hekte lytteren. Og så må man variere.
Det gjelder også når man skriver romaner. Man kan ikke ha setninger med samme lengde hele tiden.
Noe kan fortelles gjennom replikkvekslinger. Noe kan fortelleren formidle. Andre steder kan man hvile i en mer beskrivende passasje.
Variasjon gjør at fortellingen oppleves dynamisk.
Vi kan også spørre: Hvor kan vi la lyddesign fortelle i stedet for språk? Hvordan kan vi utfordre lytteren og holde vedkommende våken?
Hvis det er mye lyddesign, og det plutselig blir stille, skjer det noe med oss. Brudd og kontraster kan brukes til å spørre lytteren: «Er du med? Henger du med?»
Vi jobber hele tiden med å utforske formatet og undersøke hvordan lydmediet kan brukes.
Siw: Noe av det jeg syntes var spennende da jeg skrev masteroppgaven min om lydfortellinger, var nettopp hvor åpne folk er for hvordan man kan jobbe.
Det virker ikke som om noen har bestemt at det bare finnes én riktig måte. Jeg vil si at dette er en kunstform i utvikling.
Hvor ferdig må en idé være?
Siw: Du har nevnt mange ønsker og krav. Hvis vi forfattere får en idé som vi tror kan egne seg for lyd, hvor ferdig må prosjektet være?
Må vi ha skrevet et manus med alle lydeffektene og tenkt gjennom alt? Hvordan ønsker du som utviklingsredaktør å motta en idé?
Kjersti: Hvis du har noe som er ganske ferdig, er det lett å vurdere, men det trenger du ikke.
Hvis du har en tydelig og godt beskrevet idé, kan du komme langt.
Beskriv ideen. Forklar hvorfor du vil lage den for lyd og ikke for bok, og hvordan du tenker å bruke lydmediet til å fortelle historien.
Vis gjerne hvordan ideen er nyskapende og interessant.
Hvis vi synes prosjektet virker morsomt og spennende, kan vi ta en prat. Neste skritt kan være at vi ber deg skrive ut noe mer, slik at vi ser hvordan du omsetter ideen i praksis.
Hvordan etablerer du karakterene? Hvordan bygger du plottet? Hvordan skrur du til fortellingen?
Vi må se noe av dette før vi kan si at vi vil jobbe videre med prosjektet.
Må prosjektet være enten bok eller lydoriginal?
Siw: Kan et prosjekt være både lydbok og lydoriginal samtidig? Eller er det noe dere helst vil ha?
Kjersti: Det finnes ikke ett svar på det. Vi er jo også et forlag som gir ut bøker.
Hvis vi synes noe er en god bokidé, kan vi si at det bør bli bok og lydbok.
Men kanskje kan vi også lage en spin-off som lydoriginal. Kanskje kan vi ta en av karakterene og bygge en ny fortelling rundt vedkommende.
Det må selvfølgelig passe til stoffet. Materialet må invitere til det, og vi må se et interessant potensial.
Sakprosa på lyd trenger ikke være en studiosamtale
Siw: Jeg tenker også på sakprosa. Da jeg skrev masteroppgaven, oppdaget jeg hvor ofte folk snakker om podkast.
Du fortalte jo også om en bok som begynte som podkast. Men må en sakprosaproduksjon være en podkast med intervjuer? Eller finnes det andre måter å gjøre sakprosa på lyd?
Kjersti: Jeg tenker på produksjonen om Romerriket. Der er det ingen gjest i studio.
Mange forbinder podkast med en samtale mellom to eller flere personer i et studio, men slik trenger det ikke å være. En podkast kan være fortellende.
«Sex med dr. Brochmann» er også et eksempel. Der finnes det en del med en gjest, men utover det forteller Nina om hvordan temaet har blitt forstått historisk, og hvordan vitenskapen har sett på det gjennom tidene.
Hun har ulike passasjer der hun selv er formidleren, og i tillegg en del der en gjest bidrar med sitt perspektiv.
Det er nesten bare fantasien som setter grenser.
Spørsmålet er hva stoffet inviterer til. Ofte utpeker det seg en retning når man ser på materialet: «Her hadde det vært spennende å gjøre det sånn.»
Man må fange tonen i stoffet.
Slik skriver du en pitch til forlaget
Siw: Har dere noen oppskrift på hvordan man skriver en pitch? Eller tar dere bare imot det som kommer, slik folk sender det inn?
Kjersti: Det er nok ikke så lurt å sende inn bare tre linjer.
Jeg ville begynt med å fortelle litt om meg selv. Deretter ville jeg laget en pitch.
En pitch er et innsalg. Den skal være fengende og interessant, slik at vi tenker: «Dette er spennende. Dette er annerledes.»
Vi skal også plassere prosjektet i et marked, og det er mye som konkurrerer om lytternes oppmerksomhet.
Derfor bør det finnes noe som skiller seg ut, enten i løsningen, i bruken av lydmediet eller i måten historien fortelles på.
Det er også fint hvis du har skrevet ut noe av første kapittel eller første episode, slik at du viser hvordan du har tenkt å løse prosjektet.
Da viser du samtidig at du kan skrive.
Hos oss kan man gå inn på aschehoug.no, finne fanen for litteratur og velge «Send inn manus». Der står de ulike redaksjonene man kan sende til.
Det viktigste er å forklare ideen godt og vise hvordan du tenker å omsette den i praksis.
Er forfatterens alder viktig?
Siw: Jeg er godt voksen og debuterte ikke som ung og lovende tjueåring. Noen ganger vet jeg nesten ikke om jeg bør oppgi alderen min når jeg presenterer meg.
Hva tenker du at man skal fortelle om seg selv til et forlag? Er alder viktig?
Kjersti: Et godt prosjekt faller ikke fordi forfatteren sier at hun er 60 år.
Det er prosjektet som teller, og det kommer mye bra med livserfaring.
Jeg vet ikke om det er nødvendig å oppgi alder. Men presenter deg kort.
Deretter er det ideen, beskrivelsen og noen sider som viser hvordan du ønsker å gjennomføre prosjektet, som er viktige.
Hvis forlaget synes det er interessant, blir det uansett en dialog og et videre samarbeid om stoffet.
Jeg tenker at det er en stor fordel å ha skrevet ut noe.
Siw: Jeg er også skrivecoach, og i mange år har jeg sagt til folk at de må skrive om og levere det beste de kan.
Kjersti: Ja, absolutt. Men jeg tror likevel at en kort pitch alene kan bli for lite.
Man kan også vise hvordan man har tenkt å bygge opp prosjektet. Gi det litt mer kjøtt på beinet.
Samtidig er det viktig å være åpen hvis forlaget foreslår en annen retning. Man bør ikke låse seg helt.
Synopsis og skriveprøver
Siw: Dere trenger altså et inntrykk av hvordan man skriver som forfatter: Hvordan setter man en scene? Hvordan skriver man dialoger?
Og hvis man har et synopsis for hele fortellingen, er det kanskje lurt å sende det også, særlig hvis man ikke leverer et ferdig manus?
Kjersti: Ja. Hvordan har du tenkt å bygge fortellingen? Det er kjempefint å vise.
En idé kan være god, men vi må også se at forfatteren har evnen til å sette den ut i livet.
Bør man sende inn en lydfil?
Siw: Hvis man tenker at man har et prosjekt for lyd, er det lurt å sende med en lydfil?
Kjersti: Hvis du lager musikk, vignetter eller lyddesign, kan du gjerne sende inn noe.
Jeg har opplevd å få små skisser som viser hvilket lydlandskap noen ser for seg. Det kan være veldig fint.
En lydskisse kan få meg til å tenke: «Dette var interessant. Her har de tenkt annerledes.»
Det kan gi meg et annet bilde av det skriftlige materialet og åpne nye muligheter.
Men du må ikke ha laget noe slikt for å skrive for lyd. Du trenger ikke kunne lyddesign.
Vi har folk vi samarbeider med, og vi som lydredaktører er vant til å se for oss hvordan lyd og lyddesign kan støtte fortellingen.
Der kan vi komme inn. Det trenger ikke forfatteren å kunne på forhånd.
Språk for øret
Siw: Jeg tenker på språket. Dette er jo muntlig formidling, ikke bare skriftlig tekst.
Du har snakket om plott og etablering av karakterer, men er det noe spesielt vi som også skriver for papir, bør tenke på når det gjelder språk?
Kjersti: Jeg tenker på god flyt, muntlighet og variasjon.
Jeg kjenner flere forfattere som leser inn sine egne bøker, og som har begynt å lese mer høyt hjemme når de skriver.
De tester teksten: Flyter dette godt?
Det skjer noe når vi leser høyt og når noe skal spilles inn.
Jeg har sittet mange år i studio med folk som leser inn lydbøker, og da merker man fort når noe lugger.
Man kan tenke: «Hvordan skal jeg klare å få flyt her?» Teksten flyter ikke nødvendigvis slik den står skrevet.
Derfor vet jeg at mange leser høyt mens de jobber.
Vi forsøker å oppnå muntlighet. Ville man sagt det slik? Er dette et ord som bare fungerer på papiret?
Siw: Men det er vel en fordel med et visst muntlig preg også i bøker?
Jeg tror papirbøker kan bli bedre når språket er muntlig. I begynnelsen var vi jo muntlige mennesker. Så kom skriften, og den tilhørte lenge de lærde.
Det har kanskje blitt et ideal at det litterære og kunstferdige skal ligge langt unna måten vi snakker på. Men for meg handler det også om kommunikasjon.
Kjersti: Noen romaner leker med språk og skaper bevisst lesemotstand. Det kan være et poeng i den typen litteratur.
Men i fortellingene vi jobber med for lyd, skal vi vanligvis ikke dit.
Da bruker vi språket til å løfte frem karakterene og ta lytteren med inn i situasjonene.
Språket bør ikke skape unødvendig motstand.
Må en lydfortelling bli en serie?
Siw: Når du sier at lytteren skal være med hele tiden, begynner jeg å tenke på serier. Er det en fordel hvis fortellingen kan deles opp i flere episoder?
Kjersti: Det kan det godt være.
Du kan ha én fortelling delt opp i tolv korte episoder. Du kan ha én fortelling delt opp i seks lengre episoder. Eller du kan ha frittstående episoder på tre timer hver.
Det kommer an på ideen og hva stoffet inviterer til.
Jeg synes også det er fint med variasjon i strømmetjenestene: forskjellige typer innhold, ulik lengde og ulike løsninger.
Det gjør tilbudet mer spennende.
Når økonomien påvirker formatet
Siw: Da jeg jobbet med masteroppgaven, fortalte en informant at de måtte levere lengre manus til en strømmetjeneste enn de egentlig mente var riktig for barn, fordi det fantes et krav om lengde.
Har du vært borti noe lignende?
Kjersti: Ja. Dette er ting vi snakker om hele tiden.
Det handler om vederlagsmodeller og om hvordan strømmetjenestene betaler for innholdet.
Vi må tilpasse oss, og ordningene endrer seg også, så vi må følge med.
Strømmetjenestene legger noen premisser for hvordan innholdet kan presenteres.
Siw: Men det jeg hører deg si, er at du ønsker at ideen skal styre. Dere begynner med det som er best for prosjektet, ikke med rammene?
Kjersti: Vi starter ikke med å si at vi må lage noe som er over 30 minutter.
Men vi må selvfølgelig også se på den økonomiske siden.
Det koster en del å lage lydproduksjoner, og vi må vite at vi får noe igjen for det.
«Tunnelsyn»: Et eksempel på enkel lydproduksjon
Siw: I forrige episode snakket jeg om forskjellen mellom lydfortellinger med mange lydillustrasjoner og fortellinger med lite lyddesign.
Det kan være lydeffekter, lyder fra rommet eller dramatisering med flere skuespillere.
Det må jo også påvirke kostnadene?
Kjersti: Absolutt.
Vi laget et prosjekt som heter «Tunnelsyn», skrevet av Kjell Ola Dahl. Kjersti Odden Skjeldal leser hele fortellingen.
Det følger på mange måter lydbokmodellen, men prosjektet gikk rett ut på lyd og kom ikke som bok.
Jeg tror det er tolv episoder.
Hun leser alt og spiller alle rollene. I tillegg la vi på et enkelt lyddesign.
Av og til hører du noen måker. Hvis hun forteller at hun går på en jordsti, kan du høre føtter mot stien.
Det er subtile virkemidler som gir et lite vink til lytteren: «Henger du med? Er du med?»
Jeg skal ikke bedømme hvor vellykket det ble, men jeg synes det ble fint.
Det er et eksempel på hvordan vi hele tiden utforsker hva teksten inviterer til, og hvilke muligheter som finnes i universet.
Siw: Hva het den igjen, og hvor kan man høre den? Nå fikk jeg lyst til å lytte.
Kjersti: Den heter «Tunnelsyn» og ligger på Fabel. Kjell Ola Dahl er forfatteren.
Siw: Han besøkte forfatterutdanningen da jeg studerte ved Norsk barnebokinstitutt. Der lærte han oss litt om krim.
Kjersti: Det kan han.
Prosjektet er spennende fordi han fiksjonaliserer ekte kriminalsaker fra Norge.
Man vil kjenne igjen hendelsene han bruker i fortellingen.
Forfatteren trenger ikke ha alle svarene
Siw: Hvis man er ny i å skrive for lyd, hvor mye må man ha tenkt gjennom før man kommer til dere?
Kjersti: Man kan gjerne ha tenkt på hva man ser for seg, men man bør ikke låse prosjektet.
Det kan hende vi har andre gode tanker, og at vi finner en løsning sammen.
Samtidig henger mye sammen med ideen, så ofte har forfatteren allerede sett eller hørt noe for seg.
Det er for eksempel lettere for lytteren å skille mellom karakterer hvis vi bruker forskjellige skuespillere.
Hvis stemmene i tillegg har ulike dialekter, kan det bli ekstra intuitivt å forstå hvem som snakker.
Det kan forfatteren gjerne ha tenkt gjennom. Men når man går i dialog med et forlag, er det viktig å være åpen.
Vi vet også noe om hva markedet etterspør, hvordan prosjekter kan selges, og hva produksjonen vil koste.
Alle disse variablene må med når vi vurderer om et prosjekt er gjennomførbart.
Siw: Det er godt for oss forfattere at vi ikke trenger å vite alt.
Kjersti: Ja. Sammen er vi sterke. Sammen er vi gode.
Må replikkene skrives på dialekt?
Siw: Du nevnte dialekter. Må jeg skrive replikkene på dialekt?
Kjersti: Nei, det må du ikke.
Hvis du har en tanke om dialekt, kan du gi en instruks. Kanskje har du også plassert handlingen geografisk.
Dette avhenger av stoffet.
Siw: Hvis jeg vil ha en nordlending, en vestlending, en østlending og en sørlending, trenger jeg altså ikke vise det i selve replikkene?
Kjersti: Nei. Du kan skrive at du hører for deg personer med ulike dialekter.
Men det må ikke bli kunstig eller tvungent.
Hvis du har tre skuespillere som snakker østlandsk, kan det fortsatt være lett å skille dem fra hverandre, særlig hvis vi finner stemmer med ulik kvalitet og ulike nyanser.
Når vi caster skuespillere, ser vi også på karakterenes temperament og hvordan de er beskrevet.
Vi må finne stemmer som speiler dem og passer til rollene.
Kan forfatteren foreslå skuespillere?
Siw: Ville dere satt pris på at forfatteren sier at hun ser for seg en bestemt skuespiller?
Kjersti: Det er helt greit.
Vi har også forfattere som skriver bøker, og som sier at de ønsker seg en bestemt innleser.
Det er forståelig. Man sitter tett på stoffet og kan ha hatt en bestemt stemme i hodet mens man skrev.
Slike forslag kan være god veiledning for oss. Da forstår vi bedre hvordan forfatteren hører materialet.
Det er fint å nevne slike ting, men man kan ikke låse seg til dem.
Vi har også kompetanse på casting og vet hva som fungerer.
Det kan for eksempel bli rart hvis en mann på 65 år leser inn en historie fortalt av en 30 år gammel kvinnelig jeg-person.
Stemmen bør skape identifikasjon og speile både temperaturen og tonen i teksten.
Derfor er det fint å gå i dialog. Forfatterens forslag kan gi oss en pekepinn om hvilket lydlandskap vedkommende ser for seg.
Hvordan ser et lydmanus ut?
Siw: Vi har snakket om hvordan man sender inn ideer, men hvordan ser et manus ut når det ikke bare er en romantekst?
Har du noen tips til folk som ikke har skrevet for lyd før?
Kjersti: Det kan godt se ut som en romantekst. Da kan vi begynne å bearbeide det sammen.
Men det er ofte praktisk å tenke mer som i et filmmanus eller teatermanus.
Et film- eller teatermanus har sceneanvisninger. I et lydmanus kan du skrive replikker, markere fortellerstemmen og legge inn tanker om lyd som egne lydanvisninger.
Da blir fortellingen lettere å forstå som lydproduksjon.
Men manuset trenger ikke ha den formen når du sender det til oss.
Vi er et forlag, og det kan hende vi oppdager at materialet heller bør bli bok.
Du trenger derfor ikke låse deg til ett format når du presenterer ideen.
Når vi lager rene lydfortellinger, jobber vi imidlertid ofte i en form som ligner film- eller teatermanus.
Siw: Da regner jeg med at forfatteren får veiledning om hvordan manuset skal se ut, hvis prosjektet kommer så langt at det skal gjøres klart for skuespillere?
Kjersti: Absolutt.
Lydanvisninger og plassering i rommet
Siw: Da du snakket om locations, begynte jeg å tenke på steder.
På lyd kan man jo ikke nødvendigvis høre hvor man er. Skriver man hvilket sted handlingen foregår?
Kjersti: Ja. Man kan for eksempel skrive:
«I bil. To personer setter seg inn. To bildører lukkes.»
Da har produsenten fått en lydanvisning som forklarer hva som må legges inn.
Vi må også tenke på hvor personene befinner seg i lydbildet.
Hvis jeg lukker øynene og forestiller meg scenen, kan én person stå fremst og snakke til en annen som befinner seg lenger unna.
Da handler det om å plassere lyden og panorere.
En karakter fremst i lydbildet høres tydeligere enn en person som står lenger inne i en korridor eller i et annet rom.
Dette er lyddesign, men forfatteren kan gi en enkel anvisning:
«Morten står fremst i lydbildet og snakker til Bernt, som befinner seg lenger bak.»
Hvor mange steder bør handlingen foregå?
Siw: Er det greit å flytte handlingen mellom mange steder, eller blir produksjonen dyrere?
Kjersti: Den kan bli dyrere, ja.
Hvis du klarer å holde handlingen på ett sted, kan det være en fordel.
Vi har en god produksjon som heter «London». Den er basert på en novelle av Jo Nesbø som vi dramatiserte for noen år siden.
Der sitter karakterene på et fly. Da er lydmiljøet etablert.
Det samme kan gjelde hvis handlingen foregår på et tog eller i en bil.
Hvis karakterene ikke forflytter seg hele tiden, trenger vi ikke bygge opp stadig nye lydmiljøer.
Mye lyddesign er tidkrevende og koster penger.
Og mange locations er ikke nødvendigvis det som skaper en god fortelling. Det kan fungere godt å være på samme sted over tid.
Siw: Det er kanskje ikke det viktigste?
Kjersti: Nei, men det er noe man kan ha i bakhodet.
Hvis produksjonen skal være rikt lydlagt, blir det mye å tenke på dersom handlingen flytter seg ofte.
Hvis forflytningene er en viktig del av historien, må de selvfølgelig være med.
Men det blir gjerne dyrere, særlig hvis det også er mange skuespillere.
Begrens antallet karakterer
Kjersti: Noe av det viktigste når man skriver for lyd, i tillegg til tilgjengelig og intuitivt språk, er antallet karakterer.
Det blir vanskelig hvis lytteren må forholde seg til veldig mange personer.
Vi tar inn fortellingen bare gjennom øret, og det kan være krevende å holde oversikt uten å kunne gå tilbake og sjekke: «Hvem var Margit igjen?»
Hvis man kan begrense persongalleriet og heller la lytteren bli godt kjent med noen få karakterer, er det ofte lurt.
Presens og følelsen av å være til stede
Kjersti: Tid er også viktig.
For det første kan det være spennende å skrive i presens når man skriver for lyd, fordi lytteren da opplever at handlingen skjer her og nå.
For eksempel:
«Nå går jeg gjennom korridoren. Det er helt mørkt. Jeg ser ingenting.»
Da er vi sammen med karakteren mens det skjer, i stedet for at noen forteller om noe som allerede har skjedd.
Begge deler kan fungere, men det er verdt å tenke gjennom.
På lyd kan her-og-nå-følelsen bli særlig sterk når man bruker presens.
Vær tydelig når fortellingen hopper i tid
Kjersti: Man bør også være litt forsiktig med å fortelle på mange ulike tidsplan.
Hvis man gjør det, må tidsforskyvningene markeres tydelig.
Lytteren må forstå: «Nå er vi i 1960» eller «Nå er vi i 2005.»
Hvis det ikke kommer tydelig frem, kan vi falle av.
En stemme gir ikke nødvendigvis noen umiddelbar markør for hvilken tid handlingen foregår i.
Man kan selvfølgelig bruke andre virkemidler, for eksempel et mer gammelmodig språk eller et lydfilter.
Men hvis lytteren skal forstå hva slags fortelling dette er, kan det være lurt med tydelige markører når handlingen beveger seg mellom tidsplan.
En annen mulighet er å holde seg til ett tidsplan, der ting skjer her og nå.
Siw: Da må man kanskje spørre hvor viktig det egentlig er å hoppe i tid.
Kanskje fungerer slike tidshopp bedre på TV, der man kan se gamle klær, bygninger og biler.
Kjersti: Ja, eller man kan hoppe i tid mellom episodene.
Det viktigste er å lage en tydelig kontrakt med lytteren: Dette skal ikke være vanskelig å følge.
Tidshopp er verken umulig eller forbudt, men det må være lett å forstå hvor vi er.
Omsorg for lytteren
Siw: Det jeg tar med meg, er at du hele tiden vil ha med deg lytteren.
Jeg opplever det nesten som en form for omsorg. Man skal ha omsorg for lytteren når man skriver.
Jeg synes også det er spennende at du sier at ideen skal styre, og at man gjerne kan skrive enkelt.
Man trenger ikke mange karakterer, mange tidslag eller mange rom.
Kjersti: En god lydfortelling er ofte skåret ned til beinet: Hva er egentlig nødvendig for å fortelle akkurat denne historien?
Noen mener at alt må være enkelt på lyd for at lytteren skal forstå.
Jeg tror vi kan være mottakelige for ganske kompliserte ting.
Men fortellingen må være godt gjennomtenkt og stramt bygget, slik at den kommer tydelig frem.
Vi må bli hektet og få lyst til å høre mer.
Det skal ikke bare bli bakgrunnslyd. Vi vil at fortellingen skal gjøre inntrykk på lytteren.
Kjerstis anbefalinger
Siw: Nå gleder jeg meg til å studere enda flere lydoriginaler.
Du har nevnt noen underveis. Kan vi oppsummere dem, og kanskje legge til flere hvis du kommer på noen?
Kjersti: Jeg har nevnt «Nødsamtaler» på NRK. Der har du en god idé som blir skrevet ut som historier som berører, fenger og skaper spenning.
Det er et godt konsept, og den anbefaler jeg gjerne.
Jeg har også nevnt «Sex med dr. Brochmann» og produksjonen om Romerriket. Det er to lettbeinte og informative produksjoner der man lærer noe nytt.
Produksjonen om Romerriket ligger på Fabel.
«Sex med dr. Brochmann» kan du høre der du lytter til podkast.
Så har jeg nevnt «Tunnelsyn», en fiksjonsfortelling i tolv episoder skrevet av Kjell Ola Dahl og basert på kriminalsaker fra Norge.
Der kjenner man ganske raskt igjen enkelte hendelser.
Produksjonen bruker lydbokformen, og Kjersti Odden Skjeldal gjør en kjempegod jobb som innleser. Den ligger på Fabel.
Jeg kan også anbefale en lydbok jeg hører på nå: «Et jentebarn» av Martin Tilrem, lest av Christian Hestøe.
Der forflytter handlingen seg i tid annethvert kapittel, men gjennom skuespillerens bruk av pauser er det lett å følge med.
Den er fin og absolutt verdt å høre. Den ligger også på Fabel.
Siw: Da har vi flere eksempler på ulike typer lydfortellinger, både skjønnlitteratur og sakprosa.
Kjersti: En annen god podkast er «Misjonærbarna», som Gyldendal laget for noen år siden.
Den handler om hvordan det var å vokse opp som misjonærbarn på internatskoler med foreldrene langt borte.
Den er sterk, rørende og godt laget. Den anbefaler jeg.
Siw: Ligger den også på Fabel?
Kjersti: Ja.
Avslutning
Siw: Tusen takk for verdifulle tips, og for at du tok deg tid til å komme til Skrivepodden.
Jeg håper dette vil inspirere mange til å skrive for lyd, og at dere får gode ideer i innboksen til både lydbøker og lydoriginaler.
Kjersti: Det tar vi gladelig imot.
Siw: Tusen takk for at du kom, Kjersti. Lykke til videre med lydoriginaler.
Kjersti: Tusen takk, og lykke til selv.