Aina klikket på linken til skrivekurset og stirret på alt det hun kunne lære. Hjertet banket fortere bare ved tanken på å skrive bok. Boka som fantes inne i henne, men ennå ikke var skrevet.
«Dette har du ikke tid til», kjeftet en stemme inne i henne. «Du har viktigere ting du må gjøre. Du har det altfor travelt.»
Aina klikket seg inn på Facebook for å se om det hadde skjedd noe viktig der. Hun lukket øynene et øyeblikk. En myk stemme hvisket noe. Aina måtte anstrenge seg for å høre den.
«Du har lyst til å skrive den boka, har du ikke? Hvorfor kan du ikke følge hjertet ditt for en gangs skyld.»
Den første stemmen var raskt tilbake på banen. «For noe vås! Følge hjertet? Du skal jo ha noe å leve av. Du må jo lage kurs og lære deg alt om landingssider, annonser, kursportaler og medlemsskap. Det haster mye mer!»
Et øyeblikk med stillhet fylte kroppen før den hviskende stemmen fikk lyd i seg og ble bestemt, men varm.
«Og hva skal du dele på disse landingssidene, i annonsene, i kursene og medlemskapet? Du må jo dele noe verdifullt der. Noe du har erfart og kan noe om – Noe som folk trenger. Hvor mye tid bruker du på å lage innhold om dagen? Hvorfor får du ikke andre til å hjelpe deg med det du egentlig ikke skal jobbe med? Hvem som helst kan gjøre det tekniske for deg, men innholdet ditt, det er det bare du som kan lage. Dessuten er det mye mer meningsfullt. Det er jo derfor du er her på jorda – for å bidra til at andre får det bedre.»
Den skarpeste stemmen skrek til i forakt. Aina holdt seg for ørene, men det hjalp ikke.
«Aina har ikke tid. Dessuten kan hun gjøre det selv, helt gratis!»
«Du har helt rett.» Den varme stemmen tok en liten pause før den fortsatte. «Og hvorfor har hun ikke gjort det selv tidligere, da?»
«Fordi hun ikke har hatt tid!»
«Og når får hun nok tid til å skrive en bok, tror du?»
Den skarpe stemmen svarte ikke.
«Jeg tror du gjør henne en bjørnetjeneste ved å snakke om tid. Det er jo ikke det som er problemet.»
«Det er det vel. Det og penger.»
«La oss være ærlige med Aina slik at hun kan bestemme seg på et litt bedre grunnlag.»
«Jeg skjønner ikke hva du prater om – tid og penger er den viktigste grunnen!»
«Tilsynelatende, ja. Men sannheten …» Den varme stemmen var fremdeles kjærlig i tonen. Verken anklagende eller fordømmende. «Fortell Aina den egentlige grunnen til at du hindrer henne.»
«Og det er?»
«At du er redd hun ikke vil få det til. Du prøver bare å beskytte henne. Men hvis du skal beskytte henne slik hver gang hun har lyst til å skrive bok, vil hun aldri skrive bok. Du vil alltid finne «viktigere» oppgaver. Og en dag er det for sent … Hva tror du at hun vil angre mest på – at hun ikke gjorde alle de tekniske oppgavene selv, eller at hun aldri fikk skrevet den boka og delt det mest verdifulle innholdet sitt?»
«Du har et poeng der, men tenk om hun ikke får det til?».
«Hun skal jo gå på kurs og få støtte fra forfatter, skrivecoach og andre som skriver. Det er vel større sjanse for at hun lykkes da enn at hun gjør det alene. Og du vet hun aldri kommer til å gjøre det alene. Du kommer til å fortsette å mase om alt det andre hun burde gjøre. Og hvis hun fortsetter å lytte til deg, vil hun alltid være for travel til å gjøre det som får henne til å vokse som menneske, leder og hjelper.»
Aina åpnet øynene og klikket seg inn på kurset igjen. Stemmene hadde stilnet. Nå var det opp til henne. Bare henne.