For en kort stund siden skjedde det noe med meg som mange frykter. Jeg ble skjelt ut og mistenkeliggjort på Facebook. Jeg hadde lagt ut en inspirasjonsvideo hvor jeg snakket om at skriverutiner er viktigere enn selvdisiplin. Videoen var til alle som ikke tror de skal få til å skrive bok fordi de ikke føler at de er selvdisiplinerte nok. Videoen var tatt tidlig om morgenen før jeg skulle skrive, jeg hadde ingen sminke på og var rett og slett bare meg – uten filter.
Først fikk den ikke så mye oppmerksomhet, bare et par likes og en hyggelig kommentar. Men så var det plutselig en mann – en forfatter – som oppdaget den og var rimelig uenig med meg. Og det er jo greit. Det er til og med bra, tenker jeg. For skriveprosess kan være veldig forskjellig fra forfatter til forfatter. Og det er viktig å forstå at det ikke finnes bare én sannhet.
Men denne mannen var ikke bare uenig i meg. Han begynte å etterlyse min faglige bakgrunn. Og i stedet for å ramse opp alt jeg har av utdannelse, skriveerfaring og alle mine år som skrivelærer, kursleder og skrivecoach, nevnte jeg bare noe av det jeg har gjort og driver med.
«for noe vås!»
Knapt en time senere var det en annen forfatter som hang seg på. Han startet kommentaren sin med: «For noe vås! Og så kritiserte det han mente var min manglende erfaring fordi jeg ikke har gitt ut like mange romaner som han. (Merk at videoen overhodet ikke handlet om romanskriving.)
I tillegg pøste han ut hele sin vrede over alle som skal tjene penger på å hjelpe folk med å skrive og som ikke engang er kvalifiserte til å uttale seg.
Når frykten for å bli kritisert stopper oss
Jeg skriver ikke dette for at du skal synes synd på meg. Jeg vil si noe om at vi alle frykter å bli kritisert og særlig i offentligheten. Og stikker vi hodet fram, kan vi få det kappet av (heldigvis bare i overført betydning.) Jeg kjente på at jeg kanskje ikke orket å dele mer, at jeg aller helst bare ville trekke meg tilbake for å unngå mer kritikk.
Det er nettopp denne frykten som gjør at mange ikke tør å skrive eller dele det de har å bidra med. Det er synd, selv om det er forståelig.
Ingen av oss liker å få kritikk – samme hvor uberettiget den måtte være. Dessverre er det noen som bruker mer tid og krefter på å kritisere andre enn å bidra med konstruktive forslag og egne erfaringer som motvekt.
Jeg har møtt skrivere som nesten ikke tør å skrive fordi de allerede i prosessen frykter de kritiske stemmene. Da oppfordrer jeg til å skrive fritt og understreker at det er stor forskjell på det man skriver for seg selv og det man publiserer.
Når du publiserer, står du i fare for å såre eller tråkke på andre. Og du kan risikere å bli kritisert. Selv om vi gjør alt vi kan for IKKE å såre, hevne oss eller drite ut andre. Selv om vi har de beste intensjonene, er det likevel noen som kan bli provosert og reagere negativt.
Når man blir kritisert offentlig, er det lett å tenke at man bare skal trekke seg inn i skallet sitt igjen og ikke dele. Det var den første og umiddelbare følelsen som dukket opp hos meg. Og kanskje er det derfor jeg verken har spilt inn videoer eller delt så mye den siste tiden. Men verken du eller jeg må la nett-troll og andre kritikere hindre oss i å dele innhold som kan hjelpe og inspirere andre.
Skal vi slutte å dele, eller?
Hvem er viktigst for oss? Er det kritikerne som gjør livet ubehagelig. Eller er det de vi kan inspirere og hjelpe gjennom å bidra med våre erfaringer?
Kritikk utløser sterkere følelser enn å bli anerkjent, så det er lettere å være usynlig og ikke utsette seg for kritikk. Og jeg har forståelse for at det er lettest å være usynlig. Men hvis du virkelig har noe du ønsker å dele: Erfaringer, kunnskap eller verktøy som du vet at noen kan ha glede og nytte av i verden, er det viktig at du deler. For hvis det bare er kritikerne som blir sett og hørt, blir det en ugjestfri og dyster verden.
KaNSKJE DET ER MEST SYND PÅ KRITIKERNE?
Vi har alle negative tanker og noen ganger har vi lyst til å såre fordi vi selv har blitt såret. Det er menneskelig. Jeg synes synd på kritikerne mine. Jeg tenker at de ikke har det godt med seg selv når de bruker verdifull tid og krefter på å dukke andre og spy ut sin frustrasjon.
Selv om man kanskje får et øyeblikks tilfredsstillelse ved å få utløp for irritasjon eller sinne, blir man ikke lykkeligere av det. Tvert imot, jeg tror man blir trist av det og skrumper inn som medmenneske.
Det man derimot blir lykkelig av, er å føle at man har noe bra å bidra med. Og da må man tørre å dele – selv om man kan bli kritisert. Jeg trodde ikke det gikk særlig inn på meg, men jeg har faktisk ikke delt så mye etter denne hendelsen.
LA OSS GJØRE EN POSITIV FORSKJELL!
Men nå setter jeg meg opp på publiseringshesten igjen og deler mine tanker, erfaringer og meninger. Og jeg håper at de når fram til noen som trenger ordene mine. Og som kan bruke dem til noe positivt i sitt liv.
Og de som ikke liker det, håper jeg går stille videre. Gjør de ikke det, kan jeg leve med det også. Det er viktigere for meg å gjøre en positiv forskjell for de som trenger det, enn å gjøre meg selv mindre eller usynlig for å unngå å bli kritisert.
Jeg håper disse ordene gjør at du også tør, selv om du har blitt kritisert eller er redd for å bli det. Sammen kan vi gjøre en positiv forskjell i verden.
Bruk skrivingen din til å underholde, inspirere, trøste, vekke glede og dele kunnskap.
Sammen skaper vi et varmere samfunn og er gode forbilder for alle som vil, men kanskje ikke tør. Lykke til videre med skrivingen din!