Ad undas   

Det var orkan i kastene da jeg bestemte meg. Jeg lå midt ute på havet, drev rundt i frådende skum. Følte meg sjøsyk. Var lei av å flyte med dag etter dag. Lei av å bli kastet over spisse steiner og delt i to av tilfeldige båter. Jeg hadde vasket for mange skjær. Båret nok søppel. Jeg lengtet vekk, inn til det faste, det som alltid står der i horisonten. 

Da stormen gikk over i stiv kuling, var jeg endelig på vei mot kysten. Etter hvert fikk jeg følge av en annen som også ville være med helt inn. Alt er lettere når man er to. Ikke alt er bedre. Men akkurat da var det bedre. 

To dønninger rullet mot land. Vi kastet oss inn og fosset helt fram til en diger sanddyne øverst på stranda. Der sank vi ned for å hvile. En klase med blæretang hadde også revet seg løs og lå ved siden av en stor krabbe. De virket litt stive begge to. Svarte ikke en gang da jeg hilste på dem. Jeg burde ha skjønt det allerede da. Vi burde ha skjønt det. Men gleden overskygget faresignalene. Endelig skulle vi slippe det evige arbeidet med å skure svabergene blanke. Aldri mer skulle vi rammes like hardt av kuling og storm. Fra og med da skulle vi bare ligge trygt nede i sanden.

Nettene ble kjøligere. Vi snakket ikke om det. Bare lå der og var landfaste ved siden av hverandre. En morgen, da jeg kikket bort på ham, oppdaget jeg at han var blitt usynlig. 

            «Hva har skjedd med deg?» 

          Munnen min var full av sandkorn. Det var så vidt jeg greide å uttale ordene. 

            «Har du sett på deg selv, kanskje?» Han spyttet ut en klump med sand.  

Jeg kom til å tenke på tangen og krabben. Hvordan sto det til med dem? Det var så vidt jeg greide å vri meg rundt for å se. Tangen hadde skrumpet inn, og blitt inntørket og svart. Krabben manglet øyne. En stor sprekk i skallet avslørte at den var hul innvendig.      

            «Vi kan ikke bli her», sa jeg.

            Han gjespet før han svarte:

            «Jeg har det helt greit, jeg.» 

            «Helt greit? Har du sett krabben? Tangen?»

            Han svarte ikke. Sa aldri noe mer.   

Jeg må komme meg ned til vannet. Bli en del av havet igjen. Men jeg kan ikke. Sanda sitter fast i meg. Akkurat slik jeg drømte om. Tenkte. Vi blir hva vi tenker. Men det skulle ikke ende på denne måten. 

Fortsettelse følger …